Enkelte bøker kan en bare ikke legge fra seg, uansett om nattesøvnen går fløyten. Berlinerpoplene er en slik bok. Ragde fester grepet og holder meg der, tett, tett inntil et persongalleri som i utgangspunktet kan virke en smule parodisk, var det ikke for at hun får meg til å tro på dem, gjøre dem spill levende.

Svinebonden Tor, en nøysom mann inntil det gjerrige, sta og lite åpen for "den nye tid". Broren Margido, begravelsesagent og pertentligheten selv. Yngstemann Erlend, som tidlig flyktet fra gården og bygda til København, der han er samboer med sin Krumme på tolvte året. Og Torunn, resultatet av et forhold mellom Tor og ei kvinne som Tors mor avviste som svigerdatter. Fordi hun skar for tjukt av leverposteien, og sånt sløseri skulle ikke få innpass på gården!

Så dør gamlemor, og skildringen av jula hvor den lite homogene familien samles der ute på gården på Byneset, er ubetalelig.